FVDE «finke» strømaggregatsvogn

I jernbanens første tid manglet vognene oppvarming. De reisende måtte selv ta med seg klær for å holde varmen. Etter kort tid ble det vanlig å sette inn varmtvannsbeholdere og ovner inn i vognene. Dette var forbeholdt reisende på 1. og 2. klasse.

NSB forbedret oppvarmingsmulighetene, og man startet opp med å bruke damp fra lokomotivet eller en dampfinke vogn. Denne varmet opp damp som ble ført inn i radiatorer i vognene. Etter at elektrifiseringen startet på 20-tallet, begynte man med elektrisk oppvarming. Denne krevde mindre vedlikehold enn dampoppvarming. Så NSB fikk to typer oppvarming av vognene. Dette medførte fordyrende og tekniske problemer for driften. Vogndisposisjon ble mer komplisert.

NSB ønsket å kun benytte elektrisk oppvarming på alle strekninger, og i 1958 kom de to første generatorvognene. Disse var ikke vellykkede, og i 1965 ble motorer til en generatorvogn bestilt. Det skulle ha kapasitet til et 10-vogners nattog. Siden det ikke var behov for slik kapasitet under hele reisen, ble det satt inn to like generatorer. Vognen fikk også et betjeningsrom.

Den første vognen, 19004, ble bygget av NSB Verksted Grorud, og ble ferdig i 1966. Etter prøvning av denne vognen på ettervinteren 1966, ble det bestilt inn utstyr til 7 vogner til. Disse vognene 19005-19011, ble bygget på NSB Verksted Hamar. Noen av disse ble satt i drift før vinteren 1966/1967. Ved ruteendringen i mai 1967, ble det slutt på dampoppvarming hos NSB. Vognene kan kun varme opp norske vogner, da generatoren leverer 31Hz under full belastning. Dette er ikke noe problem for NSB vogner, som er uavhengig av frekvensen.

Vognene var bygget opp på understell fra G4 vogner bygget i 1930-1932. Vognene fikk ny overdel i stål, og overgang i endene. Vognene ble malt opp i NSB gammeldesign, og i 1970 fikk de ny litra, FVde, men beholdt nummeret. To vogner ble modernisert på 90-tallet og fikk nye farger. For mer informasjon, se i PS 64 1990.

Kilde: PS 64, Div NLM, samt diverse siden sist i PS.